Pågående utstilling

TEMPO TEMPO TEMPO

26. mai – 17. november 2019

Gruppeutstillingen TEMPO TEMPO TEMPO favner både installasjoner, grafikk, maleri og performance, og viser verker av åtte yngre kunstnere fra den norske kunstscene - Ragna Bley, Marthe Ramm Fortun, Ane Graff, Yngve Holen, Sandra Mujinga, Urd J. Pedersen, Eirik Sæther, Fredrik Værslev. Utstillingen er Kuratert av Rhea Dall

Kistefos Museet EA Yayoi Kusama 0001 30 Edit

Foto: Einar Aslaksen

IMG 2544 2
Kistefos Museet EA Yayoi Kusama 0001 44 Edit

Foto: Einar Aslaksen

Utstillingen låner tittelen fra en maleri- og grafikkserie av Urd J. Pedersen (1989, NO) som er reprodusert som del av en plakat i utstillingspublikasjonen. Når utropet «tempo tempo tempo» brukes i idretten eller som irettesettelse og formaning fra foreldre, betyr det at noen må kjappe seg og holde tritt med de andre. I Pedersens maleri- og grafikkserie gjentar hun disse ordene. Gjennom gjentagelsen spør kunstneren til den trivielle kommentaren. Den lekne repetisjonen tømmer ordene for mening og gir tonen av reprimande kunstnerens eget rytmiske tempo, litt som ordene i et pop-refreng man får på hjernen.

43213 A2 C 64 E8 494 B 8929 669 D54 DE171 D
D5 BFB09 C EED1 4 AE7 828 C 4165 AB5 B2125
96 FF5326 4 B7 E 488 C 98 EF 94 F8 D650 ABF2 2

De kunstneriske uttrykkene i utstillingen TEMPO TEMPO TEMPO favner over skulptur, grafikk, performance og maleri og har på mange måter flere forskjeller enn likheter. Likevel deler de en interesse for den norske og skandinaviske kulturens rytmer og særegenheter. De ser under overflaten av et (i det minste på papiret) godartet velferdssystem, der alle forventes å følge det samme tempo tempo tempo. Slik avdekker de frykten for det fremmede som stikker seg ut fra det normale, alluderer til oljefondets overstadige rikdom eller til havarerte familier. Der man forventet å finne skjønnhet i ordnede, harmoniske former, oppdager man i stedet en soppaktig spredning av psykedelisk materie; i kjølvannet av samtidens høye tempo tempo tempo får man se forsofne forsteder og posthumane kropper som er avhengige både av kjemiske stoffer og teknologi.

Påskyndet av Nybrukets skiftende lysforhold – som etter de tidligere museumsvegger er fjernet nå endrer seg med årstidene, været og klokkeslettet – blir det tydelig at verkene i TEMPO TEMPO TEMPO har ulike og sammensatte tempi. Disse verkene er ute av takt, utskiller seg i fra eller pirker ved de rigide, metronymiske standarder i den omkringliggende kultur. Arbeidene er ikke stabile, museale gjenstander, men snarere levende ting. Hver av dem har sin egen tid; de blekner, forandrer seg, gløder, og knytter slik innsiden av utstillingslokalet sammen med det norske samfunnet og landskapet utenfor og reflekterer dermed dette – både trygge og truende – grunnfjellet.

Industrialiseringens nye «tempo» og velstanden fra blant annet treforedling og vannkraftverk, slik man ser på Kistefos, markerte et avgjørende moment i oppbygningen av den nye norske nasjonalstaten. Dette er tema i Marthe Ramm Fortuns (1978, NO) performance-omvisning, som leder publikum ut i de summende tonene fra kraftverket som fortsatt er i drift ved siden av utstillingslokalene – TEMPO TEMPO TEMPO.